onsdag 27. april 2011

Døden kom til Kaulum i påsken....

Etter den overskriften starter jeg rett og slett med bilder av påskeblomstene inne og ute. Det blomsterer i alle bed og det blir nok et eget innlegg om vårblomster i helgen. SÅ over til døden om hjemsøkte Kaulum gård i påsken. Ikke på langfredag som seg hør og bør, men første påskedag.....


Det er selveste sjefshøna det handler om. Hun har hakket seg til toppen og var til slutt eneste høne med alle fjær inntakt og når de andre hønene var ribbet på rygen av all hakkingen gikk hun løs på hanen. DET kunne vi ikke stå og se på og da min far kom på påsebesøk med mye slakteerfaring i bagasjen ble det opplæring i å slakte og flå høne.


Det var en bratt læringskurve og nå ligger den fineste høne i fryseren og venter på å bli middag. For de to familiemedlemmene på 14 og 16 ga slaktingen rom for disseksjon, oppdagelser av befruktede eggeplommer klare for videre utvikling til egg og selvagt litt humor med det avkappede hodet. 



Resten av hønseflokken har roet seg betraktelig, hanen har tatt tilbake styringen og vi håper det varer. Akkurat nå er det bare idyll med høner over hele tunet og vi gleder oss til å nyte den i fryseren ved en passende anledning. 

Med ny heading nyter vi våren, kjører våronn og koser oss med at en ny vekstsesong er i gang på Kaulum gård. Vår andre vår på denne fantastiske eiendommen!

mandag 11. april 2011

Om gleden over å høre til...

Jeg har nettopp blitt kjent med ei jente fra Tyrkia som har bodd i Norge i 3 år. Hun snakker dålig norsk og heller ikke engelsk. Etter 15 minutter i hverandres selskap fortalte hun at jeg var den første norske vennen hennes. Det var jo hyggelig for meg, men samtidig trist at det skal være så vanskelig å komme ny til et land og få nye venner. Det er lett å si at hun kunne gjort mye mer for å møte andre mennesker, men samtidig så er det lettere sagt enn gjort. 

Jeg har selv kommet ny til ei norsk bygd og vet at selv om jeg tilsynelatende snakker språket og har alle forutsetninger for å få venner, så tar det gjerne litt tid.


Før jul ble vi spurt om å sitte i komiteen til den årlige bygdefesten. Vi takket ja og arbeidet med å planlegge og gjennomføre bygdefesten ble plattformen vi (iallefall jeg) trengte for å føle tilhørighet til bygda jeg har bosatt meg i. En liten ting som å møte noen kjente på lokalbutikken, eller noen å ta en kaffe med er veldig hyggelig, og en stor del av å trives et sted.


I helgen møttes komiteen for evaluering og avslutning av samarbeidet. En veldig fin gjeng som jeg både tror og håper jeg kommer til å ha mye med å gjøre fremover. Som vertskap for den, i denne omgangen, siste samlingen fikk vi en nydelig brødkurv og vimpler! 

Flere bilder av vimplene kommer når de blafrer i vinden på verandaen en solskinnsdag.


Følelsen av tilhørighet er viktig for alle og jeg skal iallefall gjøre mitt for at min nye venninne fra Tyrkia får en like fin vår som meg selv. 

Isen går på Mjøsa, blåveis og krokus spirer og lerka jubler høyt i sky, akkurat nå kan det ikke bli bedre!